De ble enige om å lage hver sin liste. Hver for seg. Det var, som Bevil senere fortalte, en lys og spennende tid. Med finansiering fra Roth sikret lå fremtiden for deres føtter. Men hva skulle de kalle prosjektet?
De tilnærmet seg spørsmålet fra motsatte sider, slik de ofte gjorde.
Bevils første liste fokuserte på fantasien: Kestrel, Odyssey og andre – slik han senere skulle beskrive det – «moderat akseptable» navn som hørtes ut som bevegelse eller myte. Listen Dick lagde samtidig, talte et annet språk: United Bicycles, Eagle, National, American Bicycle Company.
Forskjellen mellom listene sa alt om disse gutta. Bevil tenkte som en historieforteller, Dick som en finansmann. Den ene fokuserte på følelser og skjønnhet, den andre på struktur og fornuft. Og likevel hadde deres to tenkemåter funnet hverandre, og de fungerte sammen.
Historien om hvordan Trek fikk navnet sitt
På den tiden tilbrakte Bevil lange dager med Tom French, en tidligere Stella-ansatt som var der den kvelden Dick Nolan først viste hvordan en ramme kunne bygges. French, som senere ble en del av Treks salg og markedsføring, var den som sådde frøet: «Har dere vurdert navnet Trek?» spurte han Bevil. «Det er jo faktisk et sørafrikansk ord.»
Bevil var født i Sør-Afrika, men hadde ikke tenkt på ordet før nå. Han festet seg ved det. Han la det til i listen sin.
Senere møttes Dick og Bevil midtveis mellom Milwaukee og Madison – på Pine Knoll Supper Club i Lake Mills. De satt overfor hverandre med lister utbrettet på bordet mellom seg.
Bevil leste Dicks liste først og klarte ikke å holde latteren tilbake. «Du mener ikke alvor?», sa han. Det var umulig ikke å se kontrasten. Bevils liste var romantisk. Dicks var pragmatisk, usminket og direkte.
Mellom dem på bordet lå kløften mellom to svært forskjellige tenkemåter. Kanskje det var i dette øyeblikket begge forstod noe viktig. Samarbeidets styrke lå ikke i enighet, men fra energien skapt av de ulike måtene å se verden på.
Likevel var det til syvende og sist Dicks avgjørelse. Det var hans penger. Dan han så gjennom Bevils liste, stoppet han opp ved ett ord: Trek.
Navnet var kort, enkelt og umulig å ta feil av. Det var kanskje ikke i tankene deres den gangen, men det var også internasjonalt – et navn som kunne uttales på et hvilket som helst språk.
Dicks instinkter pekte i retning av noe patriotisk – noe stabilt. Men han var sjenerøs og imøtekommende, og valgte Trek. På Pine Knoll stolte han på noe som stred mot alle hans forretningsinstinkter: en følelse av at dette var det rette ordet for veien videre.
Beslutningen ble tatt i det stille, men hadde stor betydning. Dette var på mange måter et perfekt kompromiss som bygde bro mellom dem. Det omfattet Bevils kreativitet og Dicks presisjon. Kunst og orden.
Det var et navn som kunne reise hvor som helst. Det betydde bevegelse fremover. Det betydde reise. Og det var nettopp det dette var starten på.