For 14 år siden luftet Treks økonomisjef LaToscia James (kjent som LT) tanken på å melde seg på sin første triatlon. Og det uten å kunne svømme.
LT er nemlig typen som kan klare (og klarer) alt hun bestemmer seg for. Og hun gjør det med en behersket eleganse som får folk til å tenke: «Kanskje jeg også klarer det?»
Når man snakker med LT, er det som å snakke med en gammel venn, selv om det er første gang. Hun er morsom, lite selvhøytidelig, og imøtekommende på en herlig avvæpnende måte. Du merker med en gang at hun er en som gladelig ofrer mer enn litt for at andre skal ha det bra. Det sier seg selv at hun er en som folk samler seg rundt. Det er noe ved henne som gir følelsen av at hvis hun lykkes, tjener alle på det – som om hennes triumf på en måte tilhører oss alle.
I 2024, da LT meldte seg på en Quadruple Anvil, som er en ultratriatlon som er fire ganger så lang som en Ironman, så hun for seg at veien dit kom til å bli lang og ensom. Men hun hadde glemt Trek-vennene sine.
Shane Brown, som er PT hos Trek, ledet LT gjennom hennes to daglige treningsøkter i den sju måneder lange treningsperioden før løpet. Kyle Russ, biomekanikksjefen, prikket inn passformen på sykkelen hennes og utstyrte en Domane med tempostyre for komfort på ekstreme distanser. Allie Petersen, en finansanalytiker på LTs team og tidligere svømmer, møtte henne ved bassenget rett ved Treks kontorer for å veilede henne i svømmingen.
Men under selve løpet visste LT at hun måtte klare seg selv. Hun sto overfor en svømmeetappe på 15,5 km, etterfulgt av 720 km på sykkel. Og avslutningsvis skulle hun løpe 168 km – den eneste delen av løpet der hun fikk lov å ha fartsholdere. Men hvem kunne hun få til å møte opp for å jogge med henne midt i ødemarka, og det midt på natta?
Hun brukte 7,5 timer på svømmingen. Venner og kolleger sto på stranda og heiet. På sykkelen fikk hun virkelig testet viljestyrken sin, med vonde biceps og vond rumpe på lange, mørke, stille veistrekninger. Venner og kolleger heiet på henne fra veikanten og fra vinduet på biler idet de kjørte forbi. Mot slutten av løpet kunne ikke LT løfte armene sine – hun måtte bøye seg ned mot hendene for å spise. Men hun fant fortsatt krefter til å smile, motivert av den uendelige og uventede strømmen av støttespillere.
Slik støttet Trek en av våre ansattes fjerde Ironman
Når veien føltes for lang eller tidskravet virket uoppnåelig, dukket det plutselig opp en ny medarbeider. De tok det på omgang og heiet henne frem, og løp sammen med henne gjennom natta og inn i grålysningen.
«Det hadde jeg virkelig ikke ventet», sa LT. «Men jeg klarte å finne ren lykke midt oppi all lidelsen, fordi så mange møtte opp for å hjelpe meg. Synet forsvant før klokka var 12, jeg så dobbelt. Men jeg lo og snakket hele veien likevel.»
Og da LT løp sin siste runde sammen med mannen sin, som spilte av kjenningsmelodien fra Rocky på telefonen sin, var det som hun hadde en skokk med folk etter seg.
Tidskravet på løpet var 96 timer. LT kom i mål etter 94 timer og 15 minutter, med bare 6 timers søvn totalt. Det er en utholdenhetsbragd som de fleste av oss ikke engang kan forestille oss.
LT var alene om å krysse målstreken – faktisk kan det godt hende at hun er den eneste kvinnen i USA som har gjennomført et slikt løp. Men når hun tenker tilbake på bragden, er det støtten hun fikk av folk rundt seg som forundrer henne.
«Kulturen hos Trek er annerledes. Og annerledes er bra», sier hun. «Det var så mange som kom for å hjelpe meg og heie på meg. Det var jeg som bestemte meg for å gjøre dette, og min kropp som deltok fysisk. Men det var energien jeg fikk fra folk, i tillegg til min egen, som fikk meg i mål.»