Bevil Hogg tilbrakte vinteren 1975 i bil gjennom det sørlige Wisconsin på jakt etter et sted å utvikle den nye virksomheten fra. En virksomhet var nå i ferd med å dannes, og den hadde en helt ny form: ikke butikkutsalg, men et heleid datterselskap under Roth Corporation, finansiert med 100 000 dollar i startkapital innhentet av Dick Burke. De hadde en plan. Nå trengte de bare et slags industrilokale der de kunne gjøre ideen om amerikanskproduserte sykler til virkelighet.
Slik startet Trek Bicycle i 1976 i Waterloo, Wisconsin
Waterloo var en by med knapt 3 000 innbyggere – en bank, en kirke, en fôrfabrikk og flere kroer enn det som virket matematisk mulig. Det fantes også en sylteagurkfabrikk på stedet samt et trykkeri som ga ut Playboy Magazine, og det gikk rykter om at prøveeksemplarer av nye magasiner endte opp på diverse kroer dagen før resten av verden. Det var en fabrikkby, en fagforeningsby og – selv om ingen visste det ennå – en by som senere skulle bli verdensberømt for sykler.
Like ved hovedgata fant han en bygning som knapt kunne kalles fabrikk. En værbitt, forfallen rød låve som en gang hadde vært et teppelager – 650 kvadratmeter med sprukket betong, avskallet maling og lys som trengte inn gjennom åpninger i veggene, og en aktiv jernbanelinje dundrende forbi bare noen få meter unna.
Luften på innsiden var bitende kald. Flere år senere fortalte sykkelbyggerne om hvordan snø drev inn under låvedørene. Men på en måte var det også perfekt.
Låven lå halvveis mellom Bevils hjem i Madison og Dicks kontor i Milwaukee. Dick likte det praktiske. Det var økonomisk og avsideliggende, men likevel nært nok til at de kunne følge med på det som skjedde. Dette føltes kanskje som nøytral grunn for begge.
Senere sa Bevilat de valgte låven fordi det var det eneste valget: «Det fantes ingen tomme industribygninger på landsbygda i Wisconsin. Ingen. Dette var det vi hadde.»
Men en låve er mer enn en bygning. Det er en begynnelse, et livgivende sted, et sted der ting blir bedre med tiden. Beskjedent på utsiden, ambisiøst på innsiden. Det var kanskje deres eneste alternativ, men det var også det riktige.
I månedene som fulgte, samlet Bevil en liten gruppe håndverkere i Waterloo. «Gale cowboyer som designet og bygde sine egne sykler», mintes han. Noen kunne allerede bygge. Andre lærte etter hvert.
Det var kaotisk, kreativt og strålende uperfekt. Det var fester og nakenbading om sommeren, og røyk stigende ut fra låven som ikke alltid var fra sigaretter. Dette var 1970-tallet – og dette var kunstnere.
Men foreløpig var det fortsatt stille på låven. Et skall som ventet på å bli fylt. Kanskje Dick og Bevil stod sammen i døråpningen og stirret inn i et tomt rom som allerede føltes fullt av muligheter.
Det var midt i ingenmannsland og begynnelsen på alt. I denne låven mellom Milwaukee og Madison skjedde det noe stort.
Og prosjektet trengte et navn.